I dag var jeg i enda en begravelse og det er ikke med hevet hode en går i sånt.
For første gangen siden Rune sin begravelse i 2011 i samme mnd, var jeg i Kongsberg Kirke for å ta farvel med en venn.
Minnene dukker opp og en merker all sorgen fra familien og vennene til vedkommende. En verdig minnestund i kjærlighetens ånd.
Føler så med hun som sitter igjen med to barn og ingen ektemann til å trøste. Ingen som kan holde omkring henne, slik ektemannen gjorde, og det store, store savnet hun har. Håper så inderlig at tiden gjør så hun kan se lysere på tilværelsen og kan glede seg over minnene som de har sammen. Samt at de to barna kan få kjenne at de kan leve uten pappa`n sin og ha det bra. Ikke minst de som har mistet sin kjære sønn og egentlig ikke skulle ha overlevd han. Å miste sitt barn, må være det verste som kan skje en mamma og pappa.
Å miste sin elskede er det verste som kan skje en partner.
Å miste en av foreldrene sine er det verste som kan skje et barn. Og allikevel går livet videre om en liten stund. Jeg vet det fordi jeg har prøvet to av disse tilstandene her. Jeg vet det er et ubeskrivelig helvete i noen måneder til og jeg vet at det er vondt i mange, mange år. Jeg vet at en vakker dag, blir det litt lysere. Jeg vet at det er ubeskrivelig vondt!
Varme klemmer til dere alle sammen<3
